Vil ikke etterlate alt det gode jeg har her

Tanken på og forlate rommet mitt skremmer meg. Fordi jeg ikke vet hva som venter på meg når jeg komme til USA. Er redd for at komforten jeg har her ikke er den samme der borte.

Elsker rommet mitt. Alt som har skjedd her, alle tankene jeg har tenkt og drømmene jeg har dømt. Alle som har vært her inne og alle som har overnattet. Skulle ønske jeg kunne ta med meg sengen min i det minste. Kommer til og savne den kjempe masse. 

Jo nærmere dagen for at jeg skal reise, jo mer skremmende er det. Jeg vil ikke reise fra alt det gode her hjemme. Mamma og pappa, hunden min og mine aller beste venner. Er fremdeles usikker på hvordan hverdagen uten dem kommer til og være. Tanken på å være på skolen uten dem på Sandnes VGs er ille, og nå skal jeg gå ett helt år uten og se dem. Kjenner tårene presser på av tanken. 

Og mine kjære besteforeldre da, som alltid er så kjærlige og støttende. Kommer til og savne farmor sitt hjemmelagde syltetøy når vi kommer på besøk, julemiddagen, kakene og alt det kjekke vi i familien har det i familie selskap. 

De første dagene i USA blir nokk tøffe, men grunnen til at jeg drar er for å komme hjem som en mer selvstending og phsykisk sterkere person. Og som min regionsansvarlig alltid sier ‎"The world is a book and if you don't travel, you have only read a page"

Så dette er noe jeg apsolutt har lyst til, ikke missforstå meg, men jeg ville bare få ut tankene om det som er negativt med og flytte så langt vekk for ett helt år. Det er mange tanker og følelser som er ute og går kan man si. 

Jeg tror og håper på at det blir ett bra år med mange nye opplevelser som jeg kommer til og ta med meg videre i livet, og jeg tror aldi at jeg kommer til og angre på at jeg dro. Og det er noe som forteller meg at dette er noe jeg må gjøre, jeg har bare en sjangse så jeg må ta den mens jeg kan. 

Mitt elskede rom, vi har en uke og 2 dager igjen sammen. But I will be back.