HJEMME

Kom hjem i går etter 2 uker i Italia og 1 uke i Oslo og på hytta. Har fått sakt hade til alle i familien nå, så det eneste som gjenstår er venner og mamma og pappa. Det vanskeligste til slutt kan man si. Skal ha avskjedsfest i morgen med alle vennene mine, det blir nokk litt tårevått, men det er heldigvis ikke ett farvell bare en midlertidig hade. Jeg kommer jo alltids hjem igjen forhåpentligvis. Mormors store frykt er at jeg finner meg en Amerikaner og bosetter meg der. Det eneste som står i veien for at det skjer er at jeg må hjem og ta 3 året mitt på Sandnes VGs her i Sandnes uansett. Hvis ikke så kunne det ha vært mulig. Vet aldri hvilke fantastiske personer man kan møte på ett år.

Nå er det i alle fall bare 3 dager til den store reisen begynner. Jeg tar først med meg mamma til Oslo så reiser hun hjem igjen, før jeg begynner min store reise som først går til Heatrow flyplass i London, så til NYC. Der blir vi en uke før alle spres ut til alle kanter av Amerika. Så mitt siste stopp på reisen blir Salt Lake City, Utah. Ganske ubeskrivelig følelse og vite at om litt mindre enn 2 uker sitter jeg hjemme hos vertsfamilien min. Sykt skummelt, men utrolig spennende. Har i alle fall godt reisefølge så reisen tror jeg ikke blir noe problem. Jeg reiser sammen med Helene, Kari og Eirin.

Mamma, pappa og meg i Italia i sommer

Føler jeg må skrive noe om det som skjedde i Oslo og på Utøya den 22.juli. men orker ikke å vekke alle tankene jeg har rundt temaet. Så ta heller en titt HER hvor jeg har skrevet om det tidligere, NB: Det er skrevet på Engelsk.

Nye venner

Noe av det beste med og være utvekslingselev er at man bli kjent med så mange nye hyggelige folk. Jeg har allerede blitt kjent med mange som som skal på utveklsling, både til USA og andre plasser. De fleste er faktisk jenter, det er svært få gutter, noe som bare må bety at vi jenter er mye tøffere og eventyrlystne enn det guttene er.

Jeg har vært så heldig å blitt kjent med disse søte jentene. Det er rart hvor fort du lærer folk å kjenne når du er i samme situasjon. Dessverre reiser vi ikke samtidig til NY. Noe som er kjempe kjipt. Men jeg er så heldig som får reise med søte Helene. Alle jentene har ikke fått familie enda, så jeg håper at de som er igjen reiser samtidig som oss. Utrolig glad for at jeg har blitt kjent med dere alle, dere har gjort det og være utvekslingselev mye kjekkere. Veldig glad i dere alle.

Det fine bilde jeg fikk av Eirin som bursdagspresang fra jentene, glad i dere <3

Vil ikke etterlate alt det gode jeg har her

Tanken på og forlate rommet mitt skremmer meg. Fordi jeg ikke vet hva som venter på meg når jeg komme til USA. Er redd for at komforten jeg har her ikke er den samme der borte.

Elsker rommet mitt. Alt som har skjedd her, alle tankene jeg har tenkt og drømmene jeg har dømt. Alle som har vært her inne og alle som har overnattet. Skulle ønske jeg kunne ta med meg sengen min i det minste. Kommer til og savne den kjempe masse. 

Jo nærmere dagen for at jeg skal reise, jo mer skremmende er det. Jeg vil ikke reise fra alt det gode her hjemme. Mamma og pappa, hunden min og mine aller beste venner. Er fremdeles usikker på hvordan hverdagen uten dem kommer til og være. Tanken på å være på skolen uten dem på Sandnes VGs er ille, og nå skal jeg gå ett helt år uten og se dem. Kjenner tårene presser på av tanken. 

Og mine kjære besteforeldre da, som alltid er så kjærlige og støttende. Kommer til og savne farmor sitt hjemmelagde syltetøy når vi kommer på besøk, julemiddagen, kakene og alt det kjekke vi i familien har det i familie selskap. 

De første dagene i USA blir nokk tøffe, men grunnen til at jeg drar er for å komme hjem som en mer selvstending og phsykisk sterkere person. Og som min regionsansvarlig alltid sier ‎"The world is a book and if you don't travel, you have only read a page"

Så dette er noe jeg apsolutt har lyst til, ikke missforstå meg, men jeg ville bare få ut tankene om det som er negativt med og flytte så langt vekk for ett helt år. Det er mange tanker og følelser som er ute og går kan man si. 

Jeg tror og håper på at det blir ett bra år med mange nye opplevelser som jeg kommer til og ta med meg videre i livet, og jeg tror aldi at jeg kommer til og angre på at jeg dro. Og det er noe som forteller meg at dette er noe jeg må gjøre, jeg har bare en sjangse så jeg må ta den mens jeg kan. 

Mitt elskede rom, vi har en uke og 2 dager igjen sammen. But I will be back.