Nå som det bare er noen få måneder igjen til jeg returnerer til Norge har jeg tatt meg tid til å tenke litt på hva som skal skje etter dette eventyret er over. Jeg kommer jo fra en familie som elsker å reise. Farmor og farfar reiser stadig og støtt til Gran Canaria eller andre spennende steder, en eller to ganger i året. Mamma og pappa er heller ikke så glade i og bare gå hjemme i feriene. Turen går ofte til vår favoritt Italia, men noen ganger også til steder som England, Frankrike, Østerriket og Spania. Å reise er også en del av pappas jobb, han flyr vell flere ganger i måneden, tenker jeg. Så at jeg er eventyr lysten er det ikke tvil om. Jeg har heller ikke så mye som holder meg igjen i Norge, så det er jo bare kjempe greit at hele familien liker å reise for da kan de jo komme på besøk, hvor enn jeg ender opp.
Jeg har jo alltid vært veldig glad i å reise, alltid hatt troen om at gresset er grønnere på den andre siden. Alt som er utenfor Norge ser jo bare fantastisk ut. Det er ikke det at jeg ikke liker Norge, det er bare så masse annet spennede jeg vil oppleve. Jeg har da bodd i Norge i 16 år og har sett og opplevt det meste av hva Norge har å tilby. Jeg har lettet på vingene en gang å dratt alene som 17 åring og flydd tvers over Atlanteren til USA. Når du først har gjort det en gang så er det ikke så mye som holder deg tilbake fra å fly igjen. Jeg har jo hatt en drøm i snart to år om å bo i Italia, lære meg italiensk og møte en kjekk italiener. Kjekke italienere møter man jo over alt, til og med på Hawaii. Men det å bo der og virkelig få inn all kultur og få leve som en ekte italiener er drømmen, skrike og banne på flytende italiensk og virkelig late som jeg er italiensk i ett år er bare den ultimate drømmen. USA var mer en følelse jeg fikk, det var aldri en skikkelig drøm jeg hadde, mer en følelse om at dette er noe jeg må ta tak i og bare gjøre. Uansett hvor skummelt der er. For det var skummelt, ikke tvil om det. Jeg gjemte følelsene hver gang familien spurte meg om hvordan det føltes att skulle være vekke ett år. Men på en eller annen måte følte jeg meg også veldig trygg og målrettet om at dette var noe jeg skulle gjøre, uansett hva og jeg angrer ikke ett eneste sekund.
Det er derfor jeg nå legger planer for hva min neste opplevelse skal være. Trolig nokk kommer det til og bli ett år i Italia. Ikke så langt denne gangen, men Australia og andre eksotiske steder er også svært fristende. Backpacking i Australia hadde vært fortryllende. Eller studier på Malta, eller Bahamas. Det er så mange retninger jeg kan gå, så mye og velge mellom. Alle virker så fristende. Men aller mest frister Italia. Det er der noen av vennene mine også tar turen.